Workshop i Nederland

Genetisk mangfold hos Islandsk fårehund

Den 14.april deltok Linn og Helene på workshop i Nederland. Jimmy var også med, men var Sveriges utsending.

Foredragsholderne var Coen Huismann og Linda van Andel, to matematikere, som har videreført arbeidet til Pieter Oliehoek for å kartlegge det genetiske mangfoldet hos den islandske fårehunden. Resultatene av dette arbeidet har resultert i en database som driftes av Coen og Linda. Denne databasen er basert på informasjon fra ISIC sin database, informasjon fra land som ikke er oppdatert/godkjent i ISIC, samt matematiske formler.

Det genetiske mangfoldet per 2017 består av 2,44 unike dyr. Dette tallet baserer seg på et populasjonstall på 6187 dyr, hvor kun de som er i stand til å bidra til avl er medregnet. Denne utregningen tar utgangspunkt i informasjon som ikke nødvendigvis er oppdatert, og den tar heller ikke hensyn til eventuelle diskvalifiserende feil ved hundene (f.eks. kryptokisme, hund uten sporer, o.l.). Dette lave tallet vil si at rasen har en lav genpool.

Coen og Linda mener at innavlsprosenten må beregnes ut ifra alle generasjoner for å ta hensyn til genetisk mangfold. Ved f.eks. 6 generasjoner kan innavlsgraden være 0%, men dersom man regner med alle generasjoner kan den være 20% (søskenrelasjon er 25%). De presiserer at innavl ikke bidrar til lavere genetisk mangfold, men at lavt genetisk mangfold bidrar til innavl.

Et viktig argument for foredragsholderne er at en større og mer variert genetisk variasjon vil gi mindre sykdommer på sikt.  De mener at hver eneste hund bærer i gjennomsnitt 5 sykdommer, og ved et større genetisk mangfold vil sannsynligheten for å pare hunder som er bærer av samme sykdom lavere.

For å lage en enkel og lett forståelig oversikt over hvilke linjer som er lurt å krysse for å øke det genetiske mangfoldet, har Coen og Linda gitt hundene farger. Mørkegrønn, lysegrønn, oransje og rødt. Mørkegrønn betyr at hunden har linjer/gener som det er lite av i verden. Rødt betyr at hunden har linjer det er svært mye av i verden. For å avgjøre hvilken «farge» hunden har regnes det ut hvor mye av de aktuelle genene denne hunden har i forhold til hva som finnes hos populasjonen, såkalt mean kinskip/slektskap (herfra forkortet med MK).

I Norge, Sverige og Island finnes det nesten ikke mørke grønne hunder, noe som kan forklares med at det var blant de første landene som hadde/importerte islandsk fårehund. Hundene fra disse landene er dermed utspringet til mange av linjene rundt om i verden. Nederland er det landet med høyeste antallet grønne hunder, men de har også høy innavlsgrad pga av isolert stamme gjennom mange år.

Foredragsholderne mener at vi i hovedsak må ha to fokus for videre avl. Vi må ta vare på, og avle på de sjeldne genpoolene – såkalte mørkegrønne hunder/kull. Og vi må bruke mest mulig hunder i avl for å øke populasjonen. De mener at absolutt alle hunder bør ha ett kull. For dem er MK det viktigste ved valg av partner til tispe, neste er antall avkom, før innavlsgrad, helseresultater og til slutt utseende/mentalitet (se bilde 24  i vedlegg).

Det er meget viktig at det ikke bare avles på mørkegrønne hunder, men også hunder med andre «farger». Fargekodene vil nemlig være i konstant endring basert på avkom, barnebarn osv til de hundene som bruks i avlen. En hund som er mørkegrønn i dag, kan være oransje om ett år dersom den/barn/barnebarn blir flittig brukt i avl. Fargene vil altså være i stadig forandring, og for at MK skal være et verktøy vi kan benytte i avl er vi avhengig av en database som er fullstendig oppdatert, samt en metode for å effektivt overvåke fargeforandringene.

Per i dag 14.04.2018 ser fordelingen i MK-gruppene slik ut i Norge

Det er viktig å merke seg at disse diagrammene er basert på kun norskfødte individer.

Underveis i workshopen fikk vi noen oppgaver. Den ene oppgaven var å diskutere fire påstander som Coen og Linda kom med. Etter at gruppene hadde diskuterte fremla de sine egne tanker rundt påstandene.

Påstand 1:

– Det er bedre å bruke en testet hund i nær slekt, enn å bruke en utestet hund som ikke er i slekt.
Deres mening:
– etter flere generasjoner med avl med høyt beslektede hunder, vil (nye) sykdommer oppstå.
– Alle hunder er bærere av sykdommer

Påstand 2:

– Det er lurt å pare to hunder hvor begge har lav MK (slektskap)
Deres mening:
– Bruk alltid MK i kombinasjon med innavl over alle generasjoner

Påstand 3:

– Utseende og mentalitet/oppførsel til hundene er viktigere enn det genetiske mangfoldet
Deres mening:
– Genetisk mangfold bør alltid være første prioritet. Så lenge man har godt genetisk mangfold i populasjonen kan man velge mellom forskjellige kvaliteter hos forskjellige hunder

Påstand 4:

– Linjeavl bør alltid unngås
Deres mening:
– Ikke alltid, noen ganger er det nødvendig med linjeavl av hunder med veldig lav MK (lavt slektskap)

Avslutningsvis presenterte Coen og Linda sin nettside med tilgang til sin database. Det er mulig å kjøpe seg tilgang til denne for 50 EURO per år. I første omgang er denne tilgangen tiltenkt avlsrådene. Denne nettsiden er nokså lik ISIC sin, men har hovedfokus på MK og innavlsprosent, og mangler helseinformasjon.

Noen bilder som omhandler enkel genetikk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Skrevet av Helene S. Kraabøl.
Bilder laget av Jimmy Brastad.


I etterkant av denne workshopen kontaktet jeg NKK ang uttalelsen om at alle hunder er bærere av minst 5 sykdommer, uten at de viste til noen kilde for dette utsagnet. Dette er svaret jeg fikk fra veterinær derfra:

«Det er vanskelig å ta stilling til det utsagnet uten å vite bakgrunnen for det. Jeg måtte da fått sett  artiklene, forskningen bak, etc. Men: Vi vet at ingen hunder kommer fra «feilfrie» linjer. Det fins ingen hunder (eller mennesker for den sags skyld) med totalt plettfri helse-/gemytt-/ eller eksteriørbakgrunn. Det er alltid noen et sted i slekten med mer eller mindre alvorlige arvelige sykdommer. Det gjelder derfor å se på helheten til avlsdyrene (gemytt, helse, eksteriør), og også vurdere alle slektningene godt, og veie hva som er viktigst/minst viktig å ta hensyn til, ut fra alvorlighetsgraden av problemene, og hvilke problemer som er mest utbredt innen hver enkelt rase. Deretter må man finne en partner som oppveier de «feilene» som f.eks. tispa har. Men som sagt: Ingen er feilfrie. Det er derfor det er så utfordrende (og gøy) å drive avl, og forsøke å finne de beste kombinasjonene av foreldredyr.»