Sagahunden

Med den Islandske Fårehunden er det en direkte linje til den nordiske   sagatid. Den Islandske fårehunden stammer fra de skandinaviske   spisshunder som vikingene tok med seg til Island for ca 1100 år siden.

Her utviklet den seg på samme måten som Islandshesten med spesielle krav   til karakter, bruksverdi, nøysomhet og sunnhet i høysetet.

Fordi Island er en stor tynt befolket øy uten rovdyr, har det ikke vært   behov for en aggressiv vakt- eller forsvarshund, heller ikke en   gjeterhund som skulle beskytte en flokk husdyr. Den Islandske fårehunds   arbeidsoppgaver består i dag som dengang i å samle sauene.

Hver vår slippes sauene ut i det store landskapet der de gresser i   sommerhalvåret og om høsten finner de store sauesamlingene sted.   Saueeierne samles og rir ut sammen med sine hunder. I løpet av et par   uker finner de sammen fram til samtlige sauer og lam, høyt til værs,   over fjell, i daler og lavakløfter. Hundene er smidige, utholdende og   ivrige, og uten dem ville mange sauer og lam gått tapt.

Den Islandske Fårehunden er samtidig et naturtalent i å holde styr på   hestene som var Islands eneste transportmiddel frem til begynnelsen av   dette århundret. I Norge er det mange oppdrettere av Islandshest som har   stor nytte av Islandsk Fårehund. De kan erstatte mennesker i arbeid med   å hente inn flokken eller å få den ut på beitet.

Selv om den Islandske Fårehunden har vært høyt verdsatt av den islandske   bonde, var den som rase i ferd med å utdø. Det har opp gjennom årene   kommet hunder av andre raser til Island med utenlandske fiskebåter og   man har ikke alltid vært oppmerksom på å holde rasen ren. Der det har   kommet gode arbeidshunder ut av slike blandingsforhold, har man benyttet   dem i arbeid og også avlen.

Det skulle en engelskmann til for å åpne islendingenes øyne for den   skatt de hadde sin egen nasjonal rase. Det ble Mark Watson en engelsk   formuende aristokrat som besøkte Island i 1950 og som ble så betatt av   landet at han reiste tilbake dit flere år på rad. Han reiste øya på   kryss og tvers og her fikk han øye for de Islandske Fårehundene og   begynte å registrere de rasetypiske eksemplarer som han fant på gårdene.   Han gjorde en verdifull innsats for rasen ved å inspirere islendingene   til et organisert oppdrett og en stambokføring av hundene. Han   arrangerte de første utstillinger og ga landet sitt første dyrehospital   som fortsatt er i drift.

Mark Watson valgte ut åtte hunder som han ville ta med til England for å   starte oppdrett der. Mens de var samlet før avreise forsvant to av   tispene. Disse to ble stam-mødre til de senere stambokførte hunder på Island. I 1969 ble det importert to hunder fra Watsons kennel tilbake til Island. Mark Watson reviderte den gamle standarden for Islandsk Fårehund og fikk den godkjent av FCI i 1956. Det er nå etablert en egen kennel klubb på Island og en egen rasehundklubb for islandsk Fårehund hvor det blir gjort et stort arbeid for rasen. Rasen er imidlertid forsatt liten i antall. Man er på Island meget nøye med at det bare eksporteres renrasede hunder. Allikevel har det fra Island i årenes løp blitt eksportert hunder som ikke er registrert i den Islandske Kennel Klubb og dette sees på med stor skepsis på Island. Rasen kom til Norge på 70 tallet ved at Kari og Roald Nilsen i Røyken tok hjem de første hundene sammen med islandshester. Siden da har rasen vokst i Norge og vi regner nå med at vi har ca 500 levende individer her. I Norge er det Norsk Islandshund Klubb, NIHK, en spesialklubb under Norsk Kennel Klubb som ivaretar rasens interesser.